Fest borrelåsen!

Long time, no see!

2010-06-19T13:10:00.002+03:00

Heisann, dette er flaut, men denne bloggen gikk visst helt i stå. Nå har vi faktisk kommet hjem igjen til Norge, og alt er ved det samme gamle. Jeg skal prøve å oppdatere og oppsummere litt fra de siste månedene i Qatar, det er litt enklere når man har fått det på litt avstand, faktisk.

Følg med!

PS! PS! Bloggen har fått ny adresse! Gå til http://borrelas.wordpress.com/ for å lese mer. Husk å oppdatere bokmerket. :)

Fuwairit

2009-09-17T10:47:00.006+03:00

Denne lørdagen (12. september) var det også duket for biltur. Heldigvis hadde sjåføren kjørt denne veien før, så vi slapp å rote oss bort igjen.

Ingebrigt Bøe, Hans Thomas Mahle, Roger og jeg var deltakere denne gang, og turen gikk nordover i Qatar. Nærmere bestemt til Fuwairit, en bitte liten prikk på kartet.

Vi kan vel med ganske stor sikkerhet fastslå at det ikke er mye rart å se på i Qatar. Utenfor Doha er det knapt nok bygninger, og flat ørken overalt. Det virker som om alle bor i Doha, for vi har opplevd at folk ikke engang vet hvor Mesaieed er, tre mil utenfor hovedstaden. Man kan derfor undres over hvorfor de bygger så flotte veier ut av Doha, men det skal de ha. Hele veien opp til Fuwairit var en eneste stor anleggsplass, men veien trenger virkelig utbedring også.

Ca en og en halv times kjøring nordover satte vi kursen ut mot kysten, og for en strand vi endte opp på! Nydelig hvit sand, grønt hav så langt øyet kunne se. Temperaturen i skyggen var 40, i vannet var den 35. Det var med andre ord ikke noe problem å bade her.

Denne turen kan absolutt anbefales, et lite stykke paradis midt i ingenmannsland.

En fin tur på landet?

2009-09-17T09:52:00.003+03:00

Lørdag 5. september hadde vi bestemt oss for å dra på tur. Hvor, visste vi ikke, men på tur skulle vi åkke som! "Vi" var altså Roger, Odd Roar, Jon Runar Almvik og meg.

Tidligere i år ble det sendt ut en mail med GPS-koordinater til ulike severdigheter i Qatar. Planen var å sjekke denne lista, plotte inn et punkt og så dra til dette stedet. Jon Runar stilte med bil og GPS. Etter lett studering av lista ble vi enige om å dra til "Top of Qatar", Qatars høyeste punkt.

Jon Runar mente det var lurt å ta truck-veien til Salwa Road (og det skulle senere vise seg at han hadde rett i det). Det bar fint avgårde helt til han fikk øye på et bilvrak i veikanten, og stoppet for å ta bilde av det. Det var nemlig noen forferdelig digre "kopper" som markerte veikanten, og det var ikke helt smertefritt å kjøre over disse. Det førte til eksplodering av dekk med påfølgende dekkskifte i 40 varmegrader.

Siden reservehjulet ikke var dimensjonert for mer enn 80 km/t, fant vi ut at det var lurest å kjøre tilbake til Mesaieed og bytte bil. Pradoen ble lastet full av folk og bagasje, og så var det Rogers tur til å være sjåfør. Siden vi var skeptiske på om denne GPSen viste rett vei, ble vi enige om å ignorere den for en stund, kjøre inn til Doha og så prøve lykken derfra.

Det skulle vi jo aldri gjort.

GPSen ledet oss rett inn i et veiarbeidsområde som vi slet i halvtimesvis for å komme oss ut fra. Vi skimtet fakkeltårnet ved Villagio i det fjerne, og prøvde så godt vi kunne å komme oss dit, for å ha et kjent utgangspunkt. Etter mye om og men kom vi omsider ut på hovedveien, da hadde vi brukt tre timer fra Mesaieed til Villagio. På en god dag kan man kjøre denne strekningen på 40 minutter.

Men skulle man til Top of Qatar, så måtte man inn på Salwa Road! Vi lot GPS være GPS et øyeblikk (igjen) og kjørte elegant via kart nesten inn på Salwa. Her ville GPSen at vi skulle ta til høyre i en rundkjøring som ikke var der, og dermed måtte vi snu igjen. Med hjertet i halsen bråkjørte vi inn på den utkjørselen magefølelsen sa vi skulle ta, og endelig var vi på rett vei!

Nå var det bare straka firefelts vegen, avkjørsel om ca 5 mil. Med fartsgrense på 120 km/t som ble tøyd litt lenger, gikk jo det unna. Og bra var jo det, siden vi også misset avkjørselen etter 5 mil og måtte kjøre to mil til for å snu. Jeg var et øyeblikk nervøs for at vi skulle ende opp i Saudi, men heldigvis var det en overkjørsel like før grensen.

To mil tilbake, traff avkjørselen og så var det bare å dure i vei i to nye mil innover en ørkenvei. Finfin utsikt, sand så langt øyet kunne se. Plutselig sa fru GPS at vi skulle kjøre til høyre, så da var det bare å vrenge kjøretøyet ut i ørkenlandet.

Her skulle det vært en fin beskrivelse av Qatars høyeste punkt, men dengang ei. En sanddyne hadde blåst opp og sperret veien helt fram, og vi måtte beundre toppen fra avstand. Beskrivelsen i mailen sa at det var en flott utsikt fra det punktet. Utsikt over hva, tenkte vi. En rask 360 graders sjekk avslørte sand, sand og mere sand. Dette kunne ikke måle seg med Flaggnuten.

Toppen av Qatar var krysset av på listen, og Odd Roar var så muggen at det luktet roquefort. Mye skrik og lite ull, var konklusjonen. For å prøve å vriste litt mer opplevelse ut av denne turen, kjørte vi innom det som på lista ble karakterisert som "en koselig landsby".

Den var ikke særlig koselig.

Falleferdige, skumle hus overalt, ikke en sjel å se bortsett fra hundrevis av dromedarer. Et slags villnis av en oase kunne kanskje betegnes som litt interessant, men vi tok dekkene på nakken og stakk derfra.

Neste punkt på GPSen var "en brønn inne blant palmer", og vi syntes jo det hørtes litt snasent ut. Hun dirigerte oss til hovedveien, sving til venstre, og så bar det mot Saudi igjen. Da var det nok for herr sjåfør, og vi andre var temmelig fornøyde vi også. To nye mil, snu, og så brummet vi mot Mesaieed. Vi kom inn på truck-veien, og da skjønte vi at Jon Runar hadde hatt rett hele tiden.

Endelig fremme i Mesaieed var det en munter gjeng som skiltes. For selv om ikke målet var så flott, var reisen en opplevelse i seg selv. En opplevelse vi ble enige om å aldri nevne for andre.

Bilder fra denne turen finner du på min profil på Facebook. Klikk HER!
(Og er du ikke min venn, kan du bare ha det så godt.) ;)

Ramadan

2009-09-17T09:28:00.004+03:00

Siden 20. august har det vært Ramadan her og i andre muslimske land. Ramadan er muslimenes hellige fastemåned, og det betyr at de ikke skal spise, drikke, røyke, ha sex eller krangle med hverandre mellom soloppgang og solnedgang. Etter solnedgang er det Iftar-tid, det vil si bønn og bryting av fasten. Da har de ofte fester eller går på buffeter, tilbringer tid sammen med familien og koser seg. Kan gjerne sammenlignes med julefeiringen vår, altså. Kjøpesentrene er til og med pyntet med fine Ramadan-dekorasjoner.

For oss ikke-muslimer er det heller ikke lov å spise eller drikke offentlig på dagtid under Ramadan. Hvis man blir tatt, kan man få bøter eller fengselsstraff. (Jeg vet ikke hvor strenge de er på å håndheve dette, men det er best å være på den sikre siden.) Dette forbudet fører til en del kinkige situasjoner, som når man prøver å snike til seg en slurk vann "under bordet" i bilen mens man står og venter på grønt lys.

Mannfolka jobber bare halve dager denne måneden, og kommer hjem klokka ett. Det er egentlig litt kjedelig, for man kan ikke gå ut og spise noe sted, og de fleste butikker er stengt midt på dagen. Så det er ikke så veldig mye å finne på. Det er naturligvis på kveldstid, etter solnedgang, at det meste foregår. Det er store Iftar-buffeter på de fleste hoteller og restauranter, og i dag skal vi på favorittrestauranten Soy i souken og få med oss buffeten før det er for sent.

Neste uke er altså Ramadan ferdig, og da er det duket for Eid-fest. Eid ul-Fitr er høytiden som markerer slutten av Ramadan. Gutta får tre dager fri den uka, så mange Qatalum-ansatte benytter anledningen til å reise på ferieturer. Av de vi kjenner er det mange som skal til India, Malaysia eller Filippinene. Vi, derimot, reiser hjem til gamle Norge.

Ramadan Kareem!

Man vet man bor i Qatar når...

2009-08-22T14:25:00.004+03:00

...man hører: "Det var ikke så varmt, det var bare såvidt over 40 grader."
...man skrur kranen over på kaldt når man skal ta seg en god og varm dusj.
...man er vant til å komme seg over i høyrefilen når en rakett kommer bak en og blinker febrilsk med langlysene.
...man allierer seg med naboen for å dra sammen på nærbutikken så man slipper å være det eneste hunkjønnet i mils omkrets.
...man setter av hele dagen for å dra på butikken og handle matvarer.
...det er for varmt til å dra og bade.
...man ikke husker hvordan det var å gå ut av bilen og fylle bensin selv.
...man smugspiser under Ramadan.
...man snakker mer engelsk enn norsk til daglig.
...man finner en lur kjørerute bare for neste uke å finne ut at den er stengt på grunn av veiarbeid.

Ett års bryllupsdag!

2009-08-08T23:58:00.007+03:00

Lørdag 08. august var det ett år siden Roger og jeg giftet oss. Det ble markert ved at vi spiste middag på en hyggelig libanesisk restaurant ved Al Cornice. Jeg fikk et nydelig gullkjede i bursdags- og bryllupsdagsgave.

Restauranten er omgitt av lyssøyler som skifter farge:

Det er ingenting å si på utsikten:

Champagnebrunch

2009-08-08T23:41:00.004+03:00

På Marriott hotell er det en tradisjon med brunch-buffet på fredager og lørdager. Da vi bodde der i januar, var vi så lei av buffet og restaurantmat at vi bare sveipet innom for å få i oss noen brødskiver (ok, litt mer enn det), så vi fikk liksom ikke med oss selve moroa. Derfor bestemte vi oss for å bli med da det ble avtalt på Qatalum å møtes til bubbly brunch denne fredagen.

Bubbly brunch består rett og slett i å spise og drikke så mye man orker. For en viss sum får man forsyne seg fra en enorm buffet, og man kan drikke så mye boblevann man bare orker. Med matretter fra Asia, Hellas, Mexico, arabisk, sjømat, kontinental, et enormt dessertbord og så videre, samt bunnløse champagneglass, sier det seg selv at dagen ble bra. Den endte ikke før 20.30, etter tidenes tidligste "nachspiel" i Al Wakra, så man kan trygt si at vi utnyttet brunchen til det fulle!

Vår lille hageflekk

2009-08-02T15:23:00.007+03:00

Da vi kom tilbake fra Norge, ble det raskt åpenbart at bakhagen ikke akkurat var i tipp-topp stand. Vi hadde satt opp et slags partytelt i vinter, men det tålte ikke alle stormene, så nå var det til nedfalls. Og tre uker uten vedlikehold hadde ført til masse sand og søppel i krokene.

Ikke så imponerende, nei?

Så da var det bare å brette opp ermene og begynne å rydde. Vi skrudde ned "teltet", feiet og spylte plassen og vasket hagemøblene. Qatalum spanderer 1500 riyal for å kjøpe planter og blomster til bakhagen, så vi dro på Plant Masterd [sic] og kjøpte trær og "cactos".

Om jeg får si det selv, så ble resultatet minst 70% finere!

Tilbake til dishdash og pitabrød

2009-07-22T13:34:00.005+03:00

For det er vel Qatars svar på striskjorte og havrelefse, går jeg ut fra.

Nå er det snart en uke siden vi kom tilbake til Qatar, og det er både hyggelig og litt trist. Trist er det jo å reise fra familie, venner og katten, men det er godt å se igjen de man har her også. Sånt må man jo bare ta med seg når man skal bo utenlands. Vi har hatt en aldeles herlig ferie i Norge, og gleder oss veldig til å dra hjem til jul. Foreldre og svigerforeldre kommer også på besøk i oktober, så det skal bli stas.

Nå er det på en måte unntakstilstand her, for de aller fleste fruene og en del av herrene er hjemme på ferie. Vi som er igjen prøver å unngå varmen (det var 47 grader i går) eller sanden. Nå har det blåst i ett siden vi kom hjem, og jeg håper virkelig det løyer snart. Man graver sand ut av de merkeligste steder, både på gjenstander og kropp, og jeg har for lengst lært meg å overse støvet som ligger tjukt en time etter vasking. Bor man i en ørken, så bor man i en ørken.

Nå er det helt annerledes å være her enn i første periode. Da var alt nytt og man måtte orientere seg hele tiden, nå vet man hvor ting er og føler seg ikke som om man har havnet på en annen planet hele tiden. Nå er dette også "hjemme".

Ble positivt overrasket over at de hadde plantet rundt huset vårt til vi kom hjem, vi har den søteste lille palme ved inngangsdøren. Og det beste av alt er at MAUREN ER BORTE FRA KJØKKENET! Hurra!

Sommerferie

2009-05-04T14:17:00.003+03:00

Da har jeg tatt sommerferie! Reiste til Norge natt til 30. april, og det er deilig å være hjemme hos katten, familie og venner.

Roger har ferie fra. 25. juni, så han kommer etter da.

God sommer!

Et yrende dyreliv

2009-04-28T13:22:00.002+03:00

Før vi skulle reise til Qatar, ble vi fortalt at det ikke var så veldig mange dyr i Qatar. Kanskje noen dromedarer, eventuelt noen skorpioner ute i ørkenen. Jaggu tok de feil, for her spretter det opp de herligste husdyr som ingenting. Naboen har kakerlakker (ok, én kakerlakk) på kjøkkenet, jeg har en horde med maur på kjøkkenbenken og rotter jogger rundt i gatene og har seg. Jonny var skikkelig tøff da han løp rundt med kosteskaftet og prøvde å jage vekk rotter fra understellet på bilen i går kveld. Management har lagt ut rottegift, så vi får håpe det hjelper.

I dag kom jeg ned til en gjenglemt smørkniv med jordbærsyltetøy på, og en gjeng med overlykkelige maur som storkoste seg på den. Da var det nok (ok, det var nok for to uker siden), og jeg fikk Roger til å kontakte pestkontrollen. De skal komme og gasse huset, men da er jeg heldigvis vel hjemme i Norge. Lurer på hvilke kosedyr som møter meg når jeg kommer tilbake?

Olaf, du må vakne! India-narane kjem!

2009-04-27T16:09:00.002+03:00

Her i Qatar består 90% av befolkningen av fremmedarbeidere, og størsteparten av dem er fra India, Nepal, Pakistan og Filippinene. Gudene må vite hva de driver med i ukedagene, men på fredag er det kun én ting som gjelder: Å sitte i rundkjøringer og ta seg ut. Og når de ikke sitter i rundkjøringen, går det i å krysse veien, helst der fartsgrensen er 100 km/t og det er mer enn to filer. Det er rett og slett merkelig at det er flere indere igjen i India, når man ser hvor gloherske de er på å hive seg ut foran nærmeste Landcruiser.

Ellers koser de seg også med å kjøre rundt i globusser, hvor de stirrer på alt og alle rundt seg. Helst hunkjønn, men kresne kan man ikke akkurat kalle dem. En fire-fem timers stirring pr dag, og inderen kan legge seg med et smil om munnen.

Gamle venner, nye venner

2009-04-27T15:48:00.005+03:00

Noe av det morsomste ved å flytte til et nytt sted er å bli kjent med nye mennesker. Vi er så heldige at vi har både gamle kjente og nye venner på samme sted. Det kan bli riktig så multikulturelt til tider, med folk fra både Norge, Sør-Afrika, Portugal, Australia, Ghana og Qatar.

Noen av de vi har blitt best kjent med er selvfølgelig naboene fra Årdal, Tove og Jonny, og lenger opp i gata bor Jolene og Sergio fra Sør-Afrika/Portugal. Vi har til og med blitt kjent med Nasser fra Qatar, via Jonny og Tove som møtte ham på previsiten i november i fjor. Og selvfølgelig har vi ikke glemt våre norske helter Odd Roar, Hans og Ingebrigt. En kveld på puben er jo nesten som å være på Rallar'n, med alle sunndalinger som er der.

Det kommer iallfall til å være veldig trist å flytte herfra igjen, så vi får prøve å holde kontakten så godt vi kan.

DJ Tiësto in Doha!

2009-03-21T22:32:00.002+03:00

Forrige uke fikk Roger nyss om at det skulle være Beach Party med DJ Tiësto på Intercontinental Beach i Doha. Jeg har aldri vært noen fan av denne fyren, hadde vel knapt nok hørt navnet før. Men Roger mente bestemt at dette var noe vi måtte få med oss, så jeg tenkte "whatever" og bestemte meg for at det sikkert kom til å bli en opplevelse selv om jeg ikke var så interessert i musikken.

Halleluja, jeg angret ikke på det! Torsdag 12. mars troppet vi (altså jeg, Roger, Ingebrigt Bøe, Odd Roar Horvli og Hans Thomas Mahle) opp med VIP-billetter på beachen, fikk gullarmbånd og fikk gå inn på VIP-tribunen, hvor vi satt ca 50 cm fra baren og 50 meter fra scenen. Det var ikke så mange mennesker der, men vi satte oss ned (i egen sofa med bord og blomsteroppsats, fancy) og nøt lysshowet, øl og drinker. Oppvarmingsdjen var bare sånn passe, så vi tenkte at det ikke kom til å bli så veldig mye bedre da denne Tiëstoen kom. Men sannelig tok vi feil! Da han begynte å spille, var det en enorm folkemasse foran scenen, og alle var i storslag. Vi hadde på dette tidspunktet blitt ganske bra i formen selv, og det var kjempegøy å stå der sammen med så mange glade og feststemte mennesker og bare danse, prate og le.

Klokka halv to var det slutt på musikken, og etter en del om og men fikk vi praiet en Jaguar (ja, fint skal det være når man er VIP), og det var en småsliten gjeng som endte opp i Mesaieed en gang utpå morgenkvisten.

Har du sjansen, dra absolutt på beach party! (Men ikke drikk mer enn fem Bullfrog Cocktails, jeg bare nevner det!!!)

Hjem, kjære hjem!

2009-03-21T21:27:00.002+03:00

Da har vi etter diverse hotellopphold og flytting hit og dit endt opp i Mesaieed, eller gokk, huttiheita, evt. der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det er iallfall reaksjonene når vi forteller Doha-bøgg hvor vi bor. Tre mil er visst utrolig langt i Qatar-målestokk, men det er jo et lite land, så det skal vel ikke så mye til.

Utenfor allfarvei eller ikke, her trives vi godt! Huset er helt perfekt, og (bank i bordet), vi har ikke hatt en eneste lekkasje eller annen form for feilkakk! Det eneste vi mangler, er hagemøbler. De skulle visst komme i slutten av februar, men nå er det visst slutten av mars som gjelder. Vi får se.

Dagene går utrolig fort. Roger er på jobb fra søndag til torsdag, og jeg er hjemme og studerer. På kveldstid er det tennis, swingkurs, turer inn til Doha, strikkeklubb og ellers vanlig latskap som gjelder. Vips, så er det torsdag og helg igjen. Med denne farten er det ikke lenge før vi står der og skal flytte hjem!

(Bilder kommer etterhvert, får se om mobilmodemet bestemmer seg for å være venn med meg en dag!)

The Pearl

2009-03-21T21:09:00.007+03:00

Heisann, er det en blogg her og, ja? Den har visst blitt sørgelig forsømt i det siste pga. flytting og mangel på nett, men vi prøver igjen!

En lørdag for noen uker siden tok Roger og jeg oss en liten utflukt ut til The Pearl. Dette er en menneskeskapt øy på vestsiden av Doha, formet som en østers med en perle inni. Dere har kanskje hørt om palme- og verdenskart-øyene som bygges i Dubai, og i kjent stil kan ikke Qatar være dårligere. Grunnen til at øya heter The Pearl, er at perledykking var Qatars hovedindustri før de fant olje og gass. Øya er fortsatt under bygging, men det er deler av den som er ferdig og åpen for ferdsel. Denne øya er det eneste stedet i Qatar hvor utlendinger har lov til å kjøpe eiendom, og jeg kunne gjerne tenkt meg en leilighet her! Det er vel bare urlitegrann utenfor rekkevidde av vår lommebok.

Her kan man spasere på strandpromenaden og besøke kaféer og restauranter, eller shoppe i butikker som Armani, Hermés, Bvlgari og Ferrari... Hehe, det ble bare kaffe på oss.

(Flere bilder kan sees på Facebook.)

Sjekketriks

2009-02-15T15:06:00.002+03:00

Sist mandag var jeg på strikkeklubb i Doha, og jeg kjørte den splitter nye svarte Toyota Pradoen vår. På vei hjemover, satt jeg og digget Dance With A Stranger på full guffe og hadde det generelt sett ganske fint.

Så stopper jeg på rødt lys, og plutselig får jeg se en mann i nabobilen som veiver og peker og prøver å få oppmerksomheten min. Dette var et såkalt "lakentroll", altså en qatar med hvit kjortel og skjerf på hodet.

Ooops, tenkte jeg, hva har jeg gjort nå. Jeg prøvde å signalisere at jeg ikke forsto og trakk på skuldrene, men han ga seg ikke. Til slutt skrudde jeg ned musikken og kjørte ned vinduet.

Samtalen forløp som følger:
Lakentrollet: Hi, I was wondering if your car was for sale!
Solveig: No, it's not for sale.
LT: Oh, too bad, because it's a very attractive car! (Ikke så rart at han syntes det, for han kjørte akkurat maken.)
S: Yes, it's brand new.
LT: Where are you from?
S: I'm from Norway.
LT: Say, where do you work? You look very familiar!
S: I don't work here, but my husband works at Qatalum.
LT: Aaaah, OK! It's very nice to have you in our country!

Så ble det grønt lys, og jeg kjørte hjem mens jeg humret i skjegget. Det er første gang jeg har hørt at jeg har "an attractive car".

Ulv, ulv!

2009-02-04T08:15:00.004+03:00

Da vi var i den gamle souken for å bestille overmadrass på fredag, gikk vi forbi en sjappe som solgte antikviteter og snurrepiperier. Roger fikk øye på et helt hvitt skinn som viste seg å være et ulveskinn. Selvsagt skulle han få "very good discount" av selgeren.

Roger klarte ikke å glemme dette skinnet, så da vi kom for å hente tidligere nevnte overmadrass, måtte vi gå innom og se på ulveskinnet igjen. Han fikk prutet det ned til en god pris, og var på nippet til å kjøpe det der og da. Jeg fikk overtalt ham til å vente til vi hadde hørt med tollvesenet hvilke regler som gjaldt. Det hadde vært for ille å kjøpe den og ikke kunne ta den med hjem.

Mandag gikk med til å ringe tollvesenet, men han fikk ikke svar på spørsmålet før på tirsdag. Vi trenger en løyve fra Qatars myndigheter for å ta med skinnet inn i Norge, og sannelig har vi god tid på oss til å søke etter den. Så snart lyset var grønt for ulvekjøp, var ikke Roger til å stoppe. Som dere ser var det en svært blid og fornøyd sunndaling som hadde sikret seg ulveskinn den dagen.

Spasertur langs Al Corniche

2009-02-04T08:00:00.004+03:00

Mandag blåste det så mye at vi ikke ville ligge på stranda, og jeg hadde en ledig bil, så Tove, Cecilie og jeg bestemte oss for å ta en spasertur langs Al Corniche. Dette er veien som går langs bukta i Doha, og den har en nydelig strandpromenade langs hele lengden. Hele promenaden er ca 7 km lang, men vi gikk bare litt over halvparten.

Langs veien ligger mange flotte bygninger, for eksempel Emirens palass, National Teatre, posthusbygget samt de høye skyskraperne nede i sentrum. Man kan se at dette er Dohas prydgate, for det er nydelig rundt der med gress, blomster og palmer på rabattene, og flere skulpturer og fontener. Om kvelden er det helt fantastisk å kjøre denne veien og se lysspillet i alle skyskraperne.

Hverdagsliv på Marriott-stranda

2009-02-01T16:33:00.011+03:00

Når mannfolka er på jobb, nyter fruene livet på stranda. I dag var det 25 varmegrader, skyfri himmel og en deilig kjølende bris. Når man i tillegg får servert drikke og iskrem bare man knipser i fingrene, kan man knapt ha det bedre.

Det er et yrende fugleliv nede mellom palmene, men i dag var de uvillig til å posere. Jeg fikk et par småfugler, men dessverre ikke papegøyene jeg ville ta bilde av. Til gjengjeld er det mange andre store "fugler" som suser over hodene våre, for flyplassen ligger like ved.

Jeg fikk snikfotografert en bestemor som var virkelig strandantrukket i svart abaya, holdt på å smelte bort bare av å se på henne.

Innfødt?

2009-02-01T16:17:00.003+03:00

Nå har vi vært her i Qatar i tre og en halv uke, og turistfølelsen begynner så smått å slippe taket. I går var vi i souken og kjøpte overmadrass av en lokal kjøpmann, pussig å se at et slikt gammelt marked kan brukes til nyttige ting, og at det ikke bare er en masse unyttig dilldall og suvenirer. Her kan man finne stort sett alt man trenger til en billig penge.

Etter handelen spaserte vi litt rundt, og satte oss ned på en utekafé, hvor vi fikk prøve den lokale spesialiteten shisha, vannpipe. Roger har som dere ser stilen inne. Det smakte mint og var spesielt, men godt.

Vi kjørte ut til "du store Al Wakra" med overmadrassen etterpå, og faktisk hadde de vært inne og byttet lyspærer og vasket ned leiligheten. Det var positivt. Vi fikk pyntet med noen duker og stearinlys, så det ble jo riktig så trivielt. Vi bor fortsatt på hotell, for vi skal vente til det har kommet oppvaskmaskin i huset. Så hørte vi rykter om at fra 20. februar blir det 50 nye hus i Mesaieed klare, så vi håper at det går raskt å få flyttet dit, for det er jo dit vi helst vil. Kryss alle fingre og tær!

Om heldiggriser og -kyr

2009-01-26T07:49:00.001+03:00

I følge Lars Torvik er det vanlig skikk å sladde ølflasker på tv her i Qatar. Da begynte vi å spekulere på om det er vanlig å sladde griser også? Eller bytter de dem bare ut med andre dyr, for eksempel en geit eller en ku? Kan det hende vi kommer over filmen "Heldigkua Babe"?

Forøvrig (og dette er en sann historie) var det en nordmann som kom til Qatar like før jul, og han hadde med seg en marsipangris i bagasjen. Denne hadde han tenkt å kose seg med på julaften. Men dengang ei, grisen måtte slaktes og parteres på flyplassen. Er det rart man rister på hodet?

Triste kontraster

2009-01-26T07:43:00.002+03:00

Etter noen besøk i Al Wakra har vi lagt merke til noen lokale helter: Løskattene. Det løper noen stakkars tynne krek rundt omkring, og spesielt hjerteskjærende er det å se den ene av dem. Den mangler helt ører, og har bare en halv hale.

Da vi var i leiligheten på lørdag, kom det en liten tillitsfull pus bort til meg. Den var utrolig "bleik og mager", som Besta pleide å si. Den ville gjerne være med inn, men tror nok det er best å holde dem ute, man vet aldri hva slags sykdommer og utøy de har med seg. Har veldig lyst til å kjøpe noe tørrfôr og sette ut til dem, men det kan vi ikke på grunn av rotter.

Kontrasten er stor til vår egen bortskjemte pelsdott hjemme i Norge som får både tørrfôr, våtfôr og kattemelk hver dag, og som blir påkostet mange tusen i dyrlege. Rett og slett trist, er det.

Al Wakra Revisited

2009-01-26T07:33:00.002+03:00

Lørdag var vi i leiligheten i Al Wakra igjen, for vi skulle ta imot flyttelasset. Det kom i god behold, og Roger hoppet av glede da vi kunne pakke ut ketchupen og få den vel installert i kjøleskapet. Bortsett fra et knust cd-cover, var ingenting ødelagt og ingenting manglet. Utrolig, men sant.

Det går smått om senn å få leiligheten i stand. Vi har hotellrommet ut januar måned, og i følge Liv Tvenge skal vi ikke bry oss om å fikse og ordne i huset selv, for det skal gå automatisk. Det går ikke automatisk i dette landet, har vi funnet ut.

Ekteparet Neset, som har fått naboleiligheten, har allerede vasket ned huset og fått inn tepper, duker og andre hyggelige ting. Jeg syntes det var mye koseligere å gå på besøk til dem enn å sitte i mitt eget rotete hus. Vi gleder oss til å bli skikkelige naboer, vi var heldige med dem.

Istedet for å sitte på baken og vente på at ting skulle bli gjort, fikk vi kleppet tak i en inder som så ut som han visste hva han gjorde, og fikk ham til å hente sengetøy og håndklær til oss. Vi prøvde også vaskemaskina mens vi var der, heldigvis ingen lekkasjer. Det er mer enn man kan si om varmtvannstanken. Vi trodde vi hadde vært forskånet for sånt, men etter en stund så vi at det dryppet litt i fra den, så det må også fikses. Vi venter på oppvaskmaskin, men det vil jeg gjerne se før jeg tror det! Inshallah.

Vi stakk en tur på det lokale supermarkedet og kjøpte inn diverse rengjøringsartikler, dopapir, såpe og en kost. Det var et tragisk utvalg av mopper og langkoster, bare slike mopper som ser ut som en stygg parykk. Det ville vi ikke ha, så vi har bestilt Jif Moppesystem fra Norge.

Internettet i leiligheten funket fint, så det var positivt.

Hotelliv

2009-01-17T10:53:00.001+03:00

Det er ikke så dumt å bo på hotell når man kan få sånn oppvartning, synes Roger.

Inspeksjon i Al Wakra

2009-01-17T10:30:00.000+03:00

Ting tar tid her i Qatar, det er det bare å venne seg til med én gang. Selv om vi har blitt forespeilet hus i Mesaieed, er ikke husene der ferdige ennå. Vi har derfor blitt tildelt leiligheter i et eldre kompleks i Al Wakra, leid av Hydro. Dette skal være en midlertidig løsning inntil alt blir ordnet klart i Mesaieed. De har nylig fått frigitt 100 hus, men møblementet og hvitevarene står fortsatt i Dubai. Vi som flytter uten barn, blir også nedprioritert framfor barnefamilier til Mesaieed.

Fredag skulle vi derfor på inspeksjonsrunde til Al Wakra for å se om de har begynt å ordne i husene våre. Det var en del mangler foreløpig, som f.eks. sengetøy, håndklær, støvsuger etc. Heldigvis har vi fått utvidet hotelloppholdet til husene er helt klare.

Jeg var ikke med på den første turen til Al Wakra for noen dager siden, og jeg hadde skrudd forventningene helt ned i forhold til hvordan det var i Mesaieed. Likevel ble jeg faktisk positivt overrasket over leiligheten. Jeg tror nok vi skal trives helt greit her en stund inntil vi får huset i Mesaieed - inshallah...

En kveld i souken

2009-01-14T23:57:00.001+03:00

Endelig fikk vi samlet oss slik at vi kunne ta en tur i souken for å prute og handle. Souk er betegnelsen på et marked, og det finnes flere sliker souker i Doha. Den vi skulle til er den gamle souken, hvor man kan få kjøpt alt fra klær og sko til kjøkkenutstyr og suvenirer.

Med på turen var Tove Neset og Cecilie Gildseth fra Årdal. Mannfolka fikk være hjemme i dag mens vi tok kort og penger og praiet en av hotellets "limousiner". Sjåføren, som var fra Filippinene, var veldig interessert i å høre om hvordan været var i Norge, men da han fikk høre at det hadde vært 7 minus i Årdal i dag, fikk han bakoversveis.

Souk-området er stort, med mange spennende smug og gater, og her er det et enormt spekter av synsinntrykk, lyder og lukter. Vi fant både gull, klokker ("ekte Rolex"), abayaer og dishdasher, kjoler, sjal, kjøkkenutstyr, kurver, vannpiper og sko. Tove og Cecilie raidet en kjolebutikk for tre kjoler hver, og jeg tror innehaveren etterhvert ble smått fortvilet over kravene om størrelser, farger og fasonger. Nesten alle varianter ble prøvd, med vekslende hell.
Pruting måtte selvfølgelig til, men kjøpmannen var hard, så det ble som regel bare fem riyal i rabatt.

Etter noen timers trasking ble vi enige om å sette oss på en kafé og ta en kopp kaffe, og det var godt å varme seg på kaffe mokka, terrassevarmer og nyinnkjøpte pashminasjal (50 kr stykket, røverkjøp). På utekaféen i soukens hovedgate kunne vi se lokale helter som røyket vannpipe, barn som fikk en ridetur på esel og selvfølgelig menn som fulgte fotballkamp på storskjerm. Ikke så ulikt hjemme likevel, altså.

Ørkenkjøring

2009-01-11T11:59:00.000+03:00

På lørdag var planen klar: Vi skulle kjøre til sealine i Mesaieed og prøve kjøring i sanddynene. Det er ikke mye natur her i Qatar, så ørkenkjøring er det nærmeste man kommer naturopplevelser som ski- og fjellturer.

Lars hadde plukket opp Jason Workman, og sammen kom de og hentet oss på Marriott lørdag morgen. Da vi kom fram til "ørkenkanten" i Mesaieed, måtte vi stoppe og slippe ut en god del luft av dekkene. Hvis man kjører med dekkene fulle av luft, setter man seg fast i sanddynene, og det er fare for å vippe sidelengs. Lars var sjåfør, og etter "deflating" bar det rett opp på nærmeste sanddyne. Det var spesielt og vakkert å se hvor uendelig ørkenen er, og jeg er glad vi hadde kompass i bilen, ellers tror jeg aldri vi hadde funnet veien tilbake.

Etter litt prøving og feiling (Roger og Jason måtte blant annet dytte bilen ut av en løs-sand-dump), fant vi en passelig "vei" innover i ørkenen. Der fant vi etterhvert noen innsjøer, og Jason kunne konstatere at ja, det var saltvann. Det var kanskje ikke så rart, for like bak lå havet. Stranden var milelang, så det skulle ikke være noe problem å finne en usjenert plass her. Vannet var iskaldt, så det ble ikke noe bading.

Returen gikk heldigvis godt pga. kompass i bilen, og på veien hjem fra Mesaieed fikk vi øye på noen lokale helter vi måtte stoppe og hilse på: Dromedarer. Det er noe annet enn elg og hjort.

Guttas drømmedag

2009-01-08T23:20:00.000+03:00

På vei til Villagio i går fikk Lars øye på en butikk hvor de solgte Bentley, og han ble så forstyrret at han svingte inn første gate til høyre bare sånn for sikkerhets skyld. Han og Roger ble enige om at de måtte dit en dag for å se på utvalget, og dermed bar det dit i ettermiddag.

Trafikken er et kapittel for seg selv, her må man følge med så man ikke ender opp i periferien. Det er 3-4 filer hver vei, og masse veiarbeid overalt. Det blir litt av en ildprøve når vi skal begynne å kjøre her selv!

Det var mye flott å se på i bilforretningen, men til den prisen (890 000 riyal), blir det bare se, men ikke røre. Bugattien sto det ikke pris på en gang, så det er nok noe man ikke vurderer hvis man ikke vet man har råd til det.

Etter bilkikkingen dro vi til Al Wakra og hentet Grete og ungene, og så kjørte vi til Al Banoush-klubben i Mesaieed og spiste middag. Det var morsomt å se husene i Al Wakra og Mesaieed, og spennende å spekulere på hvor vi ender opp til slutt. Vi har hørt rykter om at vi har fått tildelt hus i Al Wakra, men fortsatt er vi avventende. Roger har begynt å ordne papirarbeid på jobb i dag, men i morgen er det fredag og helg. Fortsettelse følger nok på søndag, som er starten på arbeidsuka her i Qatar.

Dag 2: Shopping og sightseeing the Doha way!

2009-01-08T10:46:00.000+03:00

Gode intensjoner om å komme seg opp tidlig for å starte papirmølla forsvant som dugg for solen, og vi sov til klokka halv tolv. Det hadde vært en lang dag og lite søvn, så det var godt å slappe av litt. Frokost ble det av naturlige årsaker ikke, men vi ruslet ned til en lunsjbuffet av en annen verden. Den som ikke finner noe han liker her, kan bare ha det så godt! Roger fant begeistret ut at de hadde egen pastakokk, så da var dagen reddet for hans del.

Etter lunsj tok vi en runde rundt på hotellområdet. Det bærer preg av at det er vinter og lavsesong, for bassengområdet er avstengt pga. renovering. Det er likevel mulig å sole seg og bade på stranda, men det var litt i kjøligste laget, fant vi ut. Det lå noen sjeler på strandstolene der, men jeg er sikker på de lå der bare på trass. (Noen er sikkert interessert i temperaturer og slikt, og da kan jeg melde at det var 22 grader på dagtid og 18 på kveldstid i går, 7. januar.)

Roger hadde ringt og snakket med Lars Torvik, som bor i Mesaieed. Han og fruen Grete (Uran) ville gjerne ta seg en tur og hilse på. Vi satte oss nede i lobbyområdet og ventet på dem, og da traff vi Gary, en kollega av Roger. Han hadde vært på kontoret, og var ferdig for dagen. Det er flere vi kjenner som bor på dette hotellet, så det er muligheter for sosialt samvær hvis man vil det.

Lars og Grete ankom i sin nye Landrover, med tre englebarn i baksetet. Turen gikk til Villagio Shopping Mall, et kjempestort kjøpesenter i utkanten av Doha. Her kan man både kjøre gondol og stå på skøyter, for det er både kanal og skøytebane. Vi fikk se ishockeytrening mens vi spiste middag på T.G.I. Fridays.

Det var morsomt å vindusshoppe i dyre butikker, men da vi nærmet oss Cartier, Tiffany og Bvlgari, skjønte vi at vi egentlig ikke hadde så mye i den fløyen å gjøre. En trio av burkakledde, fjonge ungpiker hadde derimot klare mål. Vi snudde heller nesen mot H&M, Boots og Virgin Megastore. Gleden ble stor da vi fant ut at de hadde Otrivin på Boots! Roger fikk kjøpt seg belte, cder og AC/DC-figurer, mens jeg handlet toalettsaker på Boots og solbriller på Solaris.

Kvelden nærmet seg, og vi var mette av shopping. Lars hadde fått vasket bilen mens vi var og handlet, men han var misfornøyd med at det ikke gikk an å få sånn service på Domus hjemme. På hjemveien ble det en del interessante veivalg, og plutselig hadde vi rotet oss inn i et boligstrøk, og hovedveien var ikke å se. Vi fikk iallfall en morsom rundtur i lokalsamfunnet, og gleden var stor da vi endelig fant D-ringen igjen.

Vi fant utrolig nok fram til Marriott til slutt, og jeg håper Lars og Grete kom seg trygt hjem til Mesaieed.

Ingen vei tilbake!

2009-01-08T09:32:00.000+03:00

Den 6. januar 2009 var det klart for avreise til Qatar. Etter et par søvnløse netter med sommerfugler i magen skulle det store skje. Vi hadde sendt flyttelass i forveien, men likevel ble det en del bagasje som skulle med. På Molde måtte vi betale overlast, og Roger mumlet noe om kvinnfolk og pakking.

Gizmo fulgte nøye med på pakkingen, men jeg tror ikke han forstår at vi skulle reise bort så langt og så lenge. Heldigvis har han funnet tonen med "onkel" Simon, som skal bo sammen med pusen og passe på huset mens vi er borte. Det var veldig trist å si farvel både til foreldre, søsken, slekt og venner, og ikke minst katten, men forhåpentligvis går tiden fort til vi sees igjen.

Turen gikk først til Molde med Johan som sjåfør og Signe som medpassasjer. Fra Molde hoppet vi kjapt til Gardermoen, hvor vi trodde vi hadde knapt med tid, men hvor det viste seg at vi fikk bedre tid enn vi trodde, siden flyet var forsinket med 40 minutter. Kl. 12.50 fikk vi endelig komme ombord på Turkish Airways sitt fly til Istanbul (eller Turkis Airways, som vi fant ut det burde hete, pga den lekre fargen på skinnsetene).

Etter drøye tre timer var det mellomlanding i Istanbul. Det var mye fint å se på og kjøpe på flyplassen (men endte opp med å kjøpe shampo og solkrem istedet).

Ingen av oss har noen særlig peiling på hvor lenge vi ventet på flyplassen i Istanbul, for plutselig var klokka helt feil og vi var ikke sikre på hvilken tidssone vi skulle forholde oss til: Norsk tid, tyrkisk tid eller qatarsk tid? Vi kom oss iallfall på flyet, og dermed var det bare tre og en halv time til vi landet på qatarsk jord!

Kl. 00.20 lokal tid kom vi fram til Doha Airport. Utrolig nok hadde ingen av koffertene forsvunnet, og vi praiet en taxi til Marriott, hotellet som blir vårt foreløpige hjem. Etter å ha sjekket inn, funnet rommet og tatt oss en etterlengtet dusj, dumpet vi ned i sengen rundt klokken 03.00. Endelig var vi framme!