Om heldiggriser og -kyr

I følge Lars Torvik er det vanlig skikk å sladde ølflasker på tv her i Qatar. Da begynte vi å spekulere på om det er vanlig å sladde griser også? Eller bytter de dem bare ut med andre dyr, for eksempel en geit eller en ku? Kan det hende vi kommer over filmen "Heldigkua Babe"?

Forøvrig (og dette er en sann historie) var det en nordmann som kom til Qatar like før jul, og han hadde med seg en marsipangris i bagasjen. Denne hadde han tenkt å kose seg med på julaften. Men dengang ei, grisen måtte slaktes og parteres på flyplassen. Er det rart man rister på hodet?

Triste kontraster

Etter noen besøk i Al Wakra har vi lagt merke til noen lokale helter: Løskattene. Det løper noen stakkars tynne krek rundt omkring, og spesielt hjerteskjærende er det å se den ene av dem. Den mangler helt ører, og har bare en halv hale.

Da vi var i leiligheten på lørdag, kom det en liten tillitsfull pus bort til meg. Den var utrolig "bleik og mager", som Besta pleide å si. Den ville gjerne være med inn, men tror nok det er best å holde dem ute, man vet aldri hva slags sykdommer og utøy de har med seg. Har veldig lyst til å kjøpe noe tørrfôr og sette ut til dem, men det kan vi ikke på grunn av rotter.

Kontrasten er stor til vår egen bortskjemte pelsdott hjemme i Norge som får både tørrfôr, våtfôr og kattemelk hver dag, og som blir påkostet mange tusen i dyrlege. Rett og slett trist, er det.

Al Wakra Revisited

Lørdag var vi i leiligheten i Al Wakra igjen, for vi skulle ta imot flyttelasset. Det kom i god behold, og Roger hoppet av glede da vi kunne pakke ut ketchupen og få den vel installert i kjøleskapet. Bortsett fra et knust cd-cover, var ingenting ødelagt og ingenting manglet. Utrolig, men sant.

Det går smått om senn å få leiligheten i stand. Vi har hotellrommet ut januar måned, og i følge Liv Tvenge skal vi ikke bry oss om å fikse og ordne i huset selv, for det skal gå automatisk. Det går ikke automatisk i dette landet, har vi funnet ut.

Ekteparet Neset, som har fått naboleiligheten, har allerede vasket ned huset og fått inn tepper, duker og andre hyggelige ting. Jeg syntes det var mye koseligere å gå på besøk til dem enn å sitte i mitt eget rotete hus. Vi gleder oss til å bli skikkelige naboer, vi var heldige med dem.

Istedet for å sitte på baken og vente på at ting skulle bli gjort, fikk vi kleppet tak i en inder som så ut som han visste hva han gjorde, og fikk ham til å hente sengetøy og håndklær til oss. Vi prøvde også vaskemaskina mens vi var der, heldigvis ingen lekkasjer. Det er mer enn man kan si om varmtvannstanken. Vi trodde vi hadde vært forskånet for sånt, men etter en stund så vi at det dryppet litt i fra den, så det må også fikses. Vi venter på oppvaskmaskin, men det vil jeg gjerne se før jeg tror det! Inshallah.

Vi stakk en tur på det lokale supermarkedet og kjøpte inn diverse rengjøringsartikler, dopapir, såpe og en kost. Det var et tragisk utvalg av mopper og langkoster, bare slike mopper som ser ut som en stygg parykk. Det ville vi ikke ha, så vi har bestilt Jif Moppesystem fra Norge.

Internettet i leiligheten funket fint, så det var positivt.

Hotelliv

Det er ikke så dumt å bo på hotell når man kan få sånn oppvartning, synes Roger.

Inspeksjon i Al Wakra

Ting tar tid her i Qatar, det er det bare å venne seg til med én gang. Selv om vi har blitt forespeilet hus i Mesaieed, er ikke husene der ferdige ennå. Vi har derfor blitt tildelt leiligheter i et eldre kompleks i Al Wakra, leid av Hydro. Dette skal være en midlertidig løsning inntil alt blir ordnet klart i Mesaieed. De har nylig fått frigitt 100 hus, men møblementet og hvitevarene står fortsatt i Dubai. Vi som flytter uten barn, blir også nedprioritert framfor barnefamilier til Mesaieed.

Fredag skulle vi derfor på inspeksjonsrunde til Al Wakra for å se om de har begynt å ordne i husene våre. Det var en del mangler foreløpig, som f.eks. sengetøy, håndklær, støvsuger etc. Heldigvis har vi fått utvidet hotelloppholdet til husene er helt klare.

Jeg var ikke med på den første turen til Al Wakra for noen dager siden, og jeg hadde skrudd forventningene helt ned i forhold til hvordan det var i Mesaieed. Likevel ble jeg faktisk positivt overrasket over leiligheten. Jeg tror nok vi skal trives helt greit her en stund inntil vi får huset i Mesaieed - inshallah...

En kveld i souken

Endelig fikk vi samlet oss slik at vi kunne ta en tur i souken for å prute og handle. Souk er betegnelsen på et marked, og det finnes flere sliker souker i Doha. Den vi skulle til er den gamle souken, hvor man kan få kjøpt alt fra klær og sko til kjøkkenutstyr og suvenirer.

Med på turen var Tove Neset og Cecilie Gildseth fra Årdal. Mannfolka fikk være hjemme i dag mens vi tok kort og penger og praiet en av hotellets "limousiner". Sjåføren, som var fra Filippinene, var veldig interessert i å høre om hvordan været var i Norge, men da han fikk høre at det hadde vært 7 minus i Årdal i dag, fikk han bakoversveis.

Souk-området er stort, med mange spennende smug og gater, og her er det et enormt spekter av synsinntrykk, lyder og lukter. Vi fant både gull, klokker ("ekte Rolex"), abayaer og dishdasher, kjoler, sjal, kjøkkenutstyr, kurver, vannpiper og sko. Tove og Cecilie raidet en kjolebutikk for tre kjoler hver, og jeg tror innehaveren etterhvert ble smått fortvilet over kravene om størrelser, farger og fasonger. Nesten alle varianter ble prøvd, med vekslende hell.
Pruting måtte selvfølgelig til, men kjøpmannen var hard, så det ble som regel bare fem riyal i rabatt.

Etter noen timers trasking ble vi enige om å sette oss på en kafé og ta en kopp kaffe, og det var godt å varme seg på kaffe mokka, terrassevarmer og nyinnkjøpte pashminasjal (50 kr stykket, røverkjøp). På utekaféen i soukens hovedgate kunne vi se lokale helter som røyket vannpipe, barn som fikk en ridetur på esel og selvfølgelig menn som fulgte fotballkamp på storskjerm. Ikke så ulikt hjemme likevel, altså.

Ørkenkjøring

På lørdag var planen klar: Vi skulle kjøre til sealine i Mesaieed og prøve kjøring i sanddynene. Det er ikke mye natur her i Qatar, så ørkenkjøring er det nærmeste man kommer naturopplevelser som ski- og fjellturer.

Lars hadde plukket opp Jason Workman, og sammen kom de og hentet oss på Marriott lørdag morgen. Da vi kom fram til "ørkenkanten" i Mesaieed, måtte vi stoppe og slippe ut en god del luft av dekkene. Hvis man kjører med dekkene fulle av luft, setter man seg fast i sanddynene, og det er fare for å vippe sidelengs. Lars var sjåfør, og etter "deflating" bar det rett opp på nærmeste sanddyne. Det var spesielt og vakkert å se hvor uendelig ørkenen er, og jeg er glad vi hadde kompass i bilen, ellers tror jeg aldri vi hadde funnet veien tilbake.

Etter litt prøving og feiling (Roger og Jason måtte blant annet dytte bilen ut av en løs-sand-dump), fant vi en passelig "vei" innover i ørkenen. Der fant vi etterhvert noen innsjøer, og Jason kunne konstatere at ja, det var saltvann. Det var kanskje ikke så rart, for like bak lå havet. Stranden var milelang, så det skulle ikke være noe problem å finne en usjenert plass her. Vannet var iskaldt, så det ble ikke noe bading.

Returen gikk heldigvis godt pga. kompass i bilen, og på veien hjem fra Mesaieed fikk vi øye på noen lokale helter vi måtte stoppe og hilse på: Dromedarer. Det er noe annet enn elg og hjort.

Guttas drømmedag

På vei til Villagio i går fikk Lars øye på en butikk hvor de solgte Bentley, og han ble så forstyrret at han svingte inn første gate til høyre bare sånn for sikkerhets skyld. Han og Roger ble enige om at de måtte dit en dag for å se på utvalget, og dermed bar det dit i ettermiddag.

Trafikken er et kapittel for seg selv, her må man følge med så man ikke ender opp i periferien. Det er 3-4 filer hver vei, og masse veiarbeid overalt. Det blir litt av en ildprøve når vi skal begynne å kjøre her selv!

Det var mye flott å se på i bilforretningen, men til den prisen (890 000 riyal), blir det bare se, men ikke røre. Bugattien sto det ikke pris på en gang, så det er nok noe man ikke vurderer hvis man ikke vet man har råd til det.

Etter bilkikkingen dro vi til Al Wakra og hentet Grete og ungene, og så kjørte vi til Al Banoush-klubben i Mesaieed og spiste middag. Det var morsomt å se husene i Al Wakra og Mesaieed, og spennende å spekulere på hvor vi ender opp til slutt. Vi har hørt rykter om at vi har fått tildelt hus i Al Wakra, men fortsatt er vi avventende. Roger har begynt å ordne papirarbeid på jobb i dag, men i morgen er det fredag og helg. Fortsettelse følger nok på søndag, som er starten på arbeidsuka her i Qatar.

Dag 2: Shopping og sightseeing the Doha way!

Gode intensjoner om å komme seg opp tidlig for å starte papirmølla forsvant som dugg for solen, og vi sov til klokka halv tolv. Det hadde vært en lang dag og lite søvn, så det var godt å slappe av litt. Frokost ble det av naturlige årsaker ikke, men vi ruslet ned til en lunsjbuffet av en annen verden. Den som ikke finner noe han liker her, kan bare ha det så godt! Roger fant begeistret ut at de hadde egen pastakokk, så da var dagen reddet for hans del.

Etter lunsj tok vi en runde rundt på hotellområdet. Det bærer preg av at det er vinter og lavsesong, for bassengområdet er avstengt pga. renovering. Det er likevel mulig å sole seg og bade på stranda, men det var litt i kjøligste laget, fant vi ut. Det lå noen sjeler på strandstolene der, men jeg er sikker på de lå der bare på trass. (Noen er sikkert interessert i temperaturer og slikt, og da kan jeg melde at det var 22 grader på dagtid og 18 på kveldstid i går, 7. januar.)

Roger hadde ringt og snakket med Lars Torvik, som bor i Mesaieed. Han og fruen Grete (Uran) ville gjerne ta seg en tur og hilse på. Vi satte oss nede i lobbyområdet og ventet på dem, og da traff vi Gary, en kollega av Roger. Han hadde vært på kontoret, og var ferdig for dagen. Det er flere vi kjenner som bor på dette hotellet, så det er muligheter for sosialt samvær hvis man vil det.

Lars og Grete ankom i sin nye Landrover, med tre englebarn i baksetet. Turen gikk til Villagio Shopping Mall, et kjempestort kjøpesenter i utkanten av Doha. Her kan man både kjøre gondol og stå på skøyter, for det er både kanal og skøytebane. Vi fikk se ishockeytrening mens vi spiste middag på T.G.I. Fridays.

Det var morsomt å vindusshoppe i dyre butikker, men da vi nærmet oss Cartier, Tiffany og Bvlgari, skjønte vi at vi egentlig ikke hadde så mye i den fløyen å gjøre. En trio av burkakledde, fjonge ungpiker hadde derimot klare mål. Vi snudde heller nesen mot H&M, Boots og Virgin Megastore. Gleden ble stor da vi fant ut at de hadde Otrivin på Boots! Roger fikk kjøpt seg belte, cder og AC/DC-figurer, mens jeg handlet toalettsaker på Boots og solbriller på Solaris.

Kvelden nærmet seg, og vi var mette av shopping. Lars hadde fått vasket bilen mens vi var og handlet, men han var misfornøyd med at det ikke gikk an å få sånn service på Domus hjemme. På hjemveien ble det en del interessante veivalg, og plutselig hadde vi rotet oss inn i et boligstrøk, og hovedveien var ikke å se. Vi fikk iallfall en morsom rundtur i lokalsamfunnet, og gleden var stor da vi endelig fant D-ringen igjen.

Vi fant utrolig nok fram til Marriott til slutt, og jeg håper Lars og Grete kom seg trygt hjem til Mesaieed.

Ingen vei tilbake!

Den 6. januar 2009 var det klart for avreise til Qatar. Etter et par søvnløse netter med sommerfugler i magen skulle det store skje. Vi hadde sendt flyttelass i forveien, men likevel ble det en del bagasje som skulle med. På Molde måtte vi betale overlast, og Roger mumlet noe om kvinnfolk og pakking.

Gizmo fulgte nøye med på pakkingen, men jeg tror ikke han forstår at vi skulle reise bort så langt og så lenge. Heldigvis har han funnet tonen med "onkel" Simon, som skal bo sammen med pusen og passe på huset mens vi er borte. Det var veldig trist å si farvel både til foreldre, søsken, slekt og venner, og ikke minst katten, men forhåpentligvis går tiden fort til vi sees igjen.

Turen gikk først til Molde med Johan som sjåfør og Signe som medpassasjer. Fra Molde hoppet vi kjapt til Gardermoen, hvor vi trodde vi hadde knapt med tid, men hvor det viste seg at vi fikk bedre tid enn vi trodde, siden flyet var forsinket med 40 minutter. Kl. 12.50 fikk vi endelig komme ombord på Turkish Airways sitt fly til Istanbul (eller Turkis Airways, som vi fant ut det burde hete, pga den lekre fargen på skinnsetene).

Etter drøye tre timer var det mellomlanding i Istanbul. Det var mye fint å se på og kjøpe på flyplassen (men endte opp med å kjøpe shampo og solkrem istedet).

Ingen av oss har noen særlig peiling på hvor lenge vi ventet på flyplassen i Istanbul, for plutselig var klokka helt feil og vi var ikke sikre på hvilken tidssone vi skulle forholde oss til: Norsk tid, tyrkisk tid eller qatarsk tid? Vi kom oss iallfall på flyet, og dermed var det bare tre og en halv time til vi landet på qatarsk jord!

Kl. 00.20 lokal tid kom vi fram til Doha Airport. Utrolig nok hadde ingen av koffertene forsvunnet, og vi praiet en taxi til Marriott, hotellet som blir vårt foreløpige hjem. Etter å ha sjekket inn, funnet rommet og tatt oss en etterlengtet dusj, dumpet vi ned i sengen rundt klokken 03.00. Endelig var vi framme!