En fin tur på landet?

Lørdag 5. september hadde vi bestemt oss for å dra på tur. Hvor, visste vi ikke, men på tur skulle vi åkke som! "Vi" var altså Roger, Odd Roar, Jon Runar Almvik og meg.

Tidligere i år ble det sendt ut en mail med GPS-koordinater til ulike severdigheter i Qatar. Planen var å sjekke denne lista, plotte inn et punkt og så dra til dette stedet. Jon Runar stilte med bil og GPS. Etter lett studering av lista ble vi enige om å dra til "Top of Qatar", Qatars høyeste punkt.

Jon Runar mente det var lurt å ta truck-veien til Salwa Road (og det skulle senere vise seg at han hadde rett i det). Det bar fint avgårde helt til han fikk øye på et bilvrak i veikanten, og stoppet for å ta bilde av det. Det var nemlig noen forferdelig digre "kopper" som markerte veikanten, og det var ikke helt smertefritt å kjøre over disse. Det førte til eksplodering av dekk med påfølgende dekkskifte i 40 varmegrader.

Siden reservehjulet ikke var dimensjonert for mer enn 80 km/t, fant vi ut at det var lurest å kjøre tilbake til Mesaieed og bytte bil. Pradoen ble lastet full av folk og bagasje, og så var det Rogers tur til å være sjåfør. Siden vi var skeptiske på om denne GPSen viste rett vei, ble vi enige om å ignorere den for en stund, kjøre inn til Doha og så prøve lykken derfra.

Det skulle vi jo aldri gjort.

GPSen ledet oss rett inn i et veiarbeidsområde som vi slet i halvtimesvis for å komme oss ut fra. Vi skimtet fakkeltårnet ved Villagio i det fjerne, og prøvde så godt vi kunne å komme oss dit, for å ha et kjent utgangspunkt. Etter mye om og men kom vi omsider ut på hovedveien, da hadde vi brukt tre timer fra Mesaieed til Villagio. På en god dag kan man kjøre denne strekningen på 40 minutter.

Men skulle man til Top of Qatar, så måtte man inn på Salwa Road! Vi lot GPS være GPS et øyeblikk (igjen) og kjørte elegant via kart nesten inn på Salwa. Her ville GPSen at vi skulle ta til høyre i en rundkjøring som ikke var der, og dermed måtte vi snu igjen. Med hjertet i halsen bråkjørte vi inn på den utkjørselen magefølelsen sa vi skulle ta, og endelig var vi på rett vei!

Nå var det bare straka firefelts vegen, avkjørsel om ca 5 mil. Med fartsgrense på 120 km/t som ble tøyd litt lenger, gikk jo det unna. Og bra var jo det, siden vi også misset avkjørselen etter 5 mil og måtte kjøre to mil til for å snu. Jeg var et øyeblikk nervøs for at vi skulle ende opp i Saudi, men heldigvis var det en overkjørsel like før grensen.

To mil tilbake, traff avkjørselen og så var det bare å dure i vei i to nye mil innover en ørkenvei. Finfin utsikt, sand så langt øyet kunne se. Plutselig sa fru GPS at vi skulle kjøre til høyre, så da var det bare å vrenge kjøretøyet ut i ørkenlandet.

Her skulle det vært en fin beskrivelse av Qatars høyeste punkt, men dengang ei. En sanddyne hadde blåst opp og sperret veien helt fram, og vi måtte beundre toppen fra avstand. Beskrivelsen i mailen sa at det var en flott utsikt fra det punktet. Utsikt over hva, tenkte vi. En rask 360 graders sjekk avslørte sand, sand og mere sand. Dette kunne ikke måle seg med Flaggnuten.

Toppen av Qatar var krysset av på listen, og Odd Roar var så muggen at det luktet roquefort. Mye skrik og lite ull, var konklusjonen. For å prøve å vriste litt mer opplevelse ut av denne turen, kjørte vi innom det som på lista ble karakterisert som "en koselig landsby".

Den var ikke særlig koselig.

Falleferdige, skumle hus overalt, ikke en sjel å se bortsett fra hundrevis av dromedarer. Et slags villnis av en oase kunne kanskje betegnes som litt interessant, men vi tok dekkene på nakken og stakk derfra.

Neste punkt på GPSen var "en brønn inne blant palmer", og vi syntes jo det hørtes litt snasent ut. Hun dirigerte oss til hovedveien, sving til venstre, og så bar det mot Saudi igjen. Da var det nok for herr sjåfør, og vi andre var temmelig fornøyde vi også. To nye mil, snu, og så brummet vi mot Mesaieed. Vi kom inn på truck-veien, og da skjønte vi at Jon Runar hadde hatt rett hele tiden.

Endelig fremme i Mesaieed var det en munter gjeng som skiltes. For selv om ikke målet var så flott, var reisen en opplevelse i seg selv. En opplevelse vi ble enige om å aldri nevne for andre.

Bilder fra denne turen finner du på min profil på Facebook. Klikk HER!
(Og er du ikke min venn, kan du bare ha det så godt.) ;)