Long time, no see!

Heisann, dette er flaut, men denne bloggen gikk visst helt i stå. Nå har vi faktisk kommet hjem igjen til Norge, og alt er ved det samme gamle. Jeg skal prøve å oppdatere og oppsummere litt fra de siste månedene i Qatar, det er litt enklere når man har fått det på litt avstand, faktisk.

Følg med!

PS! PS! Bloggen har fått ny adresse! Gå til http://borrelas.wordpress.com/ for å lese mer. Husk å oppdatere bokmerket. :)

Fuwairit

Denne lørdagen (12. september) var det også duket for biltur. Heldigvis hadde sjåføren kjørt denne veien før, så vi slapp å rote oss bort igjen.

Ingebrigt Bøe, Hans Thomas Mahle, Roger og jeg var deltakere denne gang, og turen gikk nordover i Qatar. Nærmere bestemt til Fuwairit, en bitte liten prikk på kartet.

Vi kan vel med ganske stor sikkerhet fastslå at det ikke er mye rart å se på i Qatar. Utenfor Doha er det knapt nok bygninger, og flat ørken overalt. Det virker som om alle bor i Doha, for vi har opplevd at folk ikke engang vet hvor Mesaieed er, tre mil utenfor hovedstaden. Man kan derfor undres over hvorfor de bygger så flotte veier ut av Doha, men det skal de ha. Hele veien opp til Fuwairit var en eneste stor anleggsplass, men veien trenger virkelig utbedring også.

Ca en og en halv times kjøring nordover satte vi kursen ut mot kysten, og for en strand vi endte opp på! Nydelig hvit sand, grønt hav så langt øyet kunne se. Temperaturen i skyggen var 40, i vannet var den 35. Det var med andre ord ikke noe problem å bade her.

Denne turen kan absolutt anbefales, et lite stykke paradis midt i ingenmannsland.

En fin tur på landet?

Lørdag 5. september hadde vi bestemt oss for å dra på tur. Hvor, visste vi ikke, men på tur skulle vi åkke som! "Vi" var altså Roger, Odd Roar, Jon Runar Almvik og meg.

Tidligere i år ble det sendt ut en mail med GPS-koordinater til ulike severdigheter i Qatar. Planen var å sjekke denne lista, plotte inn et punkt og så dra til dette stedet. Jon Runar stilte med bil og GPS. Etter lett studering av lista ble vi enige om å dra til "Top of Qatar", Qatars høyeste punkt.

Jon Runar mente det var lurt å ta truck-veien til Salwa Road (og det skulle senere vise seg at han hadde rett i det). Det bar fint avgårde helt til han fikk øye på et bilvrak i veikanten, og stoppet for å ta bilde av det. Det var nemlig noen forferdelig digre "kopper" som markerte veikanten, og det var ikke helt smertefritt å kjøre over disse. Det førte til eksplodering av dekk med påfølgende dekkskifte i 40 varmegrader.

Siden reservehjulet ikke var dimensjonert for mer enn 80 km/t, fant vi ut at det var lurest å kjøre tilbake til Mesaieed og bytte bil. Pradoen ble lastet full av folk og bagasje, og så var det Rogers tur til å være sjåfør. Siden vi var skeptiske på om denne GPSen viste rett vei, ble vi enige om å ignorere den for en stund, kjøre inn til Doha og så prøve lykken derfra.

Det skulle vi jo aldri gjort.

GPSen ledet oss rett inn i et veiarbeidsområde som vi slet i halvtimesvis for å komme oss ut fra. Vi skimtet fakkeltårnet ved Villagio i det fjerne, og prøvde så godt vi kunne å komme oss dit, for å ha et kjent utgangspunkt. Etter mye om og men kom vi omsider ut på hovedveien, da hadde vi brukt tre timer fra Mesaieed til Villagio. På en god dag kan man kjøre denne strekningen på 40 minutter.

Men skulle man til Top of Qatar, så måtte man inn på Salwa Road! Vi lot GPS være GPS et øyeblikk (igjen) og kjørte elegant via kart nesten inn på Salwa. Her ville GPSen at vi skulle ta til høyre i en rundkjøring som ikke var der, og dermed måtte vi snu igjen. Med hjertet i halsen bråkjørte vi inn på den utkjørselen magefølelsen sa vi skulle ta, og endelig var vi på rett vei!

Nå var det bare straka firefelts vegen, avkjørsel om ca 5 mil. Med fartsgrense på 120 km/t som ble tøyd litt lenger, gikk jo det unna. Og bra var jo det, siden vi også misset avkjørselen etter 5 mil og måtte kjøre to mil til for å snu. Jeg var et øyeblikk nervøs for at vi skulle ende opp i Saudi, men heldigvis var det en overkjørsel like før grensen.

To mil tilbake, traff avkjørselen og så var det bare å dure i vei i to nye mil innover en ørkenvei. Finfin utsikt, sand så langt øyet kunne se. Plutselig sa fru GPS at vi skulle kjøre til høyre, så da var det bare å vrenge kjøretøyet ut i ørkenlandet.

Her skulle det vært en fin beskrivelse av Qatars høyeste punkt, men dengang ei. En sanddyne hadde blåst opp og sperret veien helt fram, og vi måtte beundre toppen fra avstand. Beskrivelsen i mailen sa at det var en flott utsikt fra det punktet. Utsikt over hva, tenkte vi. En rask 360 graders sjekk avslørte sand, sand og mere sand. Dette kunne ikke måle seg med Flaggnuten.

Toppen av Qatar var krysset av på listen, og Odd Roar var så muggen at det luktet roquefort. Mye skrik og lite ull, var konklusjonen. For å prøve å vriste litt mer opplevelse ut av denne turen, kjørte vi innom det som på lista ble karakterisert som "en koselig landsby".

Den var ikke særlig koselig.

Falleferdige, skumle hus overalt, ikke en sjel å se bortsett fra hundrevis av dromedarer. Et slags villnis av en oase kunne kanskje betegnes som litt interessant, men vi tok dekkene på nakken og stakk derfra.

Neste punkt på GPSen var "en brønn inne blant palmer", og vi syntes jo det hørtes litt snasent ut. Hun dirigerte oss til hovedveien, sving til venstre, og så bar det mot Saudi igjen. Da var det nok for herr sjåfør, og vi andre var temmelig fornøyde vi også. To nye mil, snu, og så brummet vi mot Mesaieed. Vi kom inn på truck-veien, og da skjønte vi at Jon Runar hadde hatt rett hele tiden.

Endelig fremme i Mesaieed var det en munter gjeng som skiltes. For selv om ikke målet var så flott, var reisen en opplevelse i seg selv. En opplevelse vi ble enige om å aldri nevne for andre.

Bilder fra denne turen finner du på min profil på Facebook. Klikk HER!
(Og er du ikke min venn, kan du bare ha det så godt.) ;)

Ramadan

Siden 20. august har det vært Ramadan her og i andre muslimske land. Ramadan er muslimenes hellige fastemåned, og det betyr at de ikke skal spise, drikke, røyke, ha sex eller krangle med hverandre mellom soloppgang og solnedgang. Etter solnedgang er det Iftar-tid, det vil si bønn og bryting av fasten. Da har de ofte fester eller går på buffeter, tilbringer tid sammen med familien og koser seg. Kan gjerne sammenlignes med julefeiringen vår, altså. Kjøpesentrene er til og med pyntet med fine Ramadan-dekorasjoner.

For oss ikke-muslimer er det heller ikke lov å spise eller drikke offentlig på dagtid under Ramadan. Hvis man blir tatt, kan man få bøter eller fengselsstraff. (Jeg vet ikke hvor strenge de er på å håndheve dette, men det er best å være på den sikre siden.) Dette forbudet fører til en del kinkige situasjoner, som når man prøver å snike til seg en slurk vann "under bordet" i bilen mens man står og venter på grønt lys.

Mannfolka jobber bare halve dager denne måneden, og kommer hjem klokka ett. Det er egentlig litt kjedelig, for man kan ikke gå ut og spise noe sted, og de fleste butikker er stengt midt på dagen. Så det er ikke så veldig mye å finne på. Det er naturligvis på kveldstid, etter solnedgang, at det meste foregår. Det er store Iftar-buffeter på de fleste hoteller og restauranter, og i dag skal vi på favorittrestauranten Soy i souken og få med oss buffeten før det er for sent.

Neste uke er altså Ramadan ferdig, og da er det duket for Eid-fest. Eid ul-Fitr er høytiden som markerer slutten av Ramadan. Gutta får tre dager fri den uka, så mange Qatalum-ansatte benytter anledningen til å reise på ferieturer. Av de vi kjenner er det mange som skal til India, Malaysia eller Filippinene. Vi, derimot, reiser hjem til gamle Norge.

Ramadan Kareem!

Man vet man bor i Qatar når...

...man hører: "Det var ikke så varmt, det var bare såvidt over 40 grader."
...man skrur kranen over på kaldt når man skal ta seg en god og varm dusj.
...man er vant til å komme seg over i høyrefilen når en rakett kommer bak en og blinker febrilsk med langlysene.
...man allierer seg med naboen for å dra sammen på nærbutikken så man slipper å være det eneste hunkjønnet i mils omkrets.
...man setter av hele dagen for å dra på butikken og handle matvarer.
...det er for varmt til å dra og bade.
...man ikke husker hvordan det var å gå ut av bilen og fylle bensin selv.
...man smugspiser under Ramadan.
...man snakker mer engelsk enn norsk til daglig.
...man finner en lur kjørerute bare for neste uke å finne ut at den er stengt på grunn av veiarbeid.

Ett års bryllupsdag!

Lørdag 08. august var det ett år siden Roger og jeg giftet oss. Det ble markert ved at vi spiste middag på en hyggelig libanesisk restaurant ved Al Cornice. Jeg fikk et nydelig gullkjede i bursdags- og bryllupsdagsgave.


Restauranten er omgitt av lyssøyler som skifter farge:

Det er ingenting å si på utsikten:

Champagnebrunch

På Marriott hotell er det en tradisjon med brunch-buffet på fredager og lørdager. Da vi bodde der i januar, var vi så lei av buffet og restaurantmat at vi bare sveipet innom for å få i oss noen brødskiver (ok, litt mer enn det), så vi fikk liksom ikke med oss selve moroa. Derfor bestemte vi oss for å bli med da det ble avtalt på Qatalum å møtes til bubbly brunch denne fredagen.



Bubbly brunch består rett og slett i å spise og drikke så mye man orker. For en viss sum får man forsyne seg fra en enorm buffet, og man kan drikke så mye boblevann man bare orker. Med matretter fra Asia, Hellas, Mexico, arabisk, sjømat, kontinental, et enormt dessertbord og så videre, samt bunnløse champagneglass, sier det seg selv at dagen ble bra. Den endte ikke før 20.30, etter tidenes tidligste "nachspiel" i Al Wakra, så man kan trygt si at vi utnyttet brunchen til det fulle!